og Apple sjefen

I går tok jeg min dose med kontrast og nye CT-bilder. Nå er det bestemt hvordan de neste to månedene vil fortone seg i forhold til behandling, men jeg vet ingenting.
Dagene frem til legekonsultasjonen er lange, innholdsrike og fantasifulle, for mitt vedkommende. Dager i uvisshet om det har begynt å røre på seg igjen. Hva om det nok en gang går bra. Hva da? Kan jeg da bli helt frisk?
Vet at det bare er et år siden diagnosen, men med aggresiv, komplisert og lav differensiert, skulle det ikke vært så bra som jeg innimellom føler meg nå. Og legen skjønner ikke hva som skjer!
"Nei, du blir ikke frisk!" summer i bakhodet. Akkompagnert av: "det to av dere blir enige å be om, i mitt navn, vil jeg gi dere!" Kan det umulige skje, at jeg faktisk kan bli frisk?

Leste om Steve Jobs og hans vei med NET-kreft i bukspyttkjertel og påfølgende lever komplikasjoner. Han er faktisk det første menneske jeg vet om som har samme kobling (bukspyttkjertel og lever) som meg. Det har jo vært kjent en stund at han har kreft og tatt seg noen helse timeouter fra Apple. Men for meg virker det som at det har vært litt uklart rundt dette. Tror det er viktig å stå fram i nærmiljøet for folk flest og fortelle om "vår" kreftform og for kjendiser å stå fram i offentligheten. For oppmerksomhetens skyld.
Supert at Pål Trulsen og curlingforbunnet slår et slag for oss!!

Jeg vet i alle fall at jeg skal bidra på mine arenaer.

Godt nytt år

Rent og ubrukt ligger det der, det nye året! Som et lite barn, med sin arv; drar også 2011 med seg ting fra 2010, som sin arv. Både gode og dårlige "gener".

Jeg er i utgangspunktet glad for at jeg faktisk får oppleve 2011, for det var ikke ventet da jeg fikk kreftdiagnosen 10.februar i fjor. Håpet steg betydelig da jeg noen uker senere fikk den gjort om til en Nevroendokrin kreft (NET), og fikk beskjed om at den kunne være behandlingsbar. Og behandlingen har virket så langt. Det gir meg håp om at 2011 skal bli et deilig år. Med en vakker og fantastisk kone, tre flotte gutter og gode venner som stiller opp, og en tro på en gud som en Mulighetenes Gud, har jeg godt utgangspunkt.

Min siste cellegiftbehandling ble stoppet dag to, fordi kroppen var utkjørt. Fullstendig tom. Det ble bestemt å ta en pause for å få bygd opp litt energi igjen. Kontrollen som fulgte viste at svulstene krympet. Det samme viste kontrollen to måneder senere også. ”Jeg skjønner ikke hva som skjer” sa legen min.
Nå er det gått nesten syv måneder siden siste behandling.

Jeg vil gjerne tro at jeg skal bli helt bra, men kjenner diagnosen og vet at det er umulig i følge legevitenskapen.

Usikkerheten med å ha et ”beist” i magen, som jeg aldri vet når vil glefse, er slitsom. Jeg sliter med å overlate kontrollen til legene og helsevesenet. Jeg ønsker å ha kontrollen selv.
Jeg er viktig for meg selv og mine nærmeste. Det er Petter som har kreft; ikke bare en liten tilfeldig brikke i universets puslespill.
Derfor vil jeg gjøre livet til kreften så vanskelig som mulig i året som nettopp har startet. Med det utgangspunktet jeg har, vil jeg prøve å forme livet sånn jeg vil ha det.
Det er mitt nyttårsforsett i år!

Carcinor- kreftforeningen min

Carcinor er en liten pasientforening for personer som med nevroendokrin kreft og for alle som er opptatt av vår sak og situasjon.
På hjemmesiden kan du få masse informasjon både om arbeidet som drives og om NET kreft generelt.  http://www.carcinor.no/

Legger også ut reklamefilm for foreningen. Du så den muligens i julen, men verdt en titt til.
http://www.youtube.com/watch?v=ofjgsjiuM7Q

Carcinor er en organisajon tilknyttet Kreftforeningen. Bli støttemedlem på hjemmesiden

Så ble det jul i år og da...

”…..du har kreft i bukspyttkjertelen og spredningsvulster i lever! Nei, du vil ikke bli bra!”

Livet stoppet plutselig opp et øyeblikk 10. februar i år. To dager tidligere hadde Grethe nektet å ha meg hjemme lenger og "overgitt" meg til legen. Den siste måneden hadde vært fæl, med veldige smerter i magen. Greide kun å spise "Rett i koppen", bare den ikke inneholdt krutonger.

Intens prøvetaking på Sykehuset Levanger fulgte og to dager senere kom dommen. Kanskje verdens verste kreftdiagnose: Bukspyttkjertelkreft med spredning til lever.

Ca 5 % lever etter fem år. "Nei, du kan ikke opereres! Nei, du blir ikke frisk!" Farmor døde av det.

Hva som rørte seg i hodet mitt er umulig å beskrive. Hvor lang tid har jeg igjen å leve? Hvordan skal det gå med Grethe og gutta? Hun skulle hatt en nyere og tryggere bil, osv.

Ti måneder senere begynner jula og nærme seg, og jeg skal få være med på den. Det var ikke noen selvfølge det, på senvinteren i år. Ikke det at jeg tenkte på jula da, men nå når den nærmer seg, og helsa er god, er jeg glad for at jeg får oppleve den år og. Den er faktisk veldig spesiell for i år. Det er ikke så nøye om huset ikke er skinnende rent og gulvet ikke er nybonet, eller om sølvtøyet, om jeg hadde hatt det, ikke ble pusset. Det gjør ingen ting at kulda kom så fort at jeg ikke rakk å vaske vinduene til jul.
I år skal jeg feire livet. Livet jeg fikk tilbake. Livet jeg fikk i gave.

Mistet en venn i natt

Dagen i dag fikk en trist start. Grethe kom hjem fra nattevakt, med budskap om at Live er død.
Jeg har kjent henne i en knap måned. Sjelden har jeg blitt så sterkt påvirket av en person på så kort tid. Hun hadde kreft i store deler av kroppen. Allikevel utrålte hun en optimisme til livet jeg aldri har sett maken til. Hun og mannen deltok på kurset " En del av hverandres liv" på Montebellosentret i oktober. Da hadde hun en måned tidligere fått beskjed om at legene ikke hadde noe mer å gjøre for henne og at det kun var kort tid igjen. De valgte å prioritere dette samlivskurset til tross for "dommen".

Det er så lett å bli negativt fokusert når livet tar en vending som innebærer sykdom. Jeg vet at jeg har vært "heldig" med diagnosen min. Jeg vet at sykdommen min ikke er så akutt som mange andre diagnoser. Allikevel er det lett å se på alle begrensninger og plager i stede for å holde fokus på alle positive ting i livet.

Gruppen vi var en del av på Montebello matchet så utrolig bra. Vi fikk en utrolig bra kjemi. På kveldene spilte vi "Kokkelimonke" til utrolig latter. Vi har avtalt å treffes på SAS hotellet i Oslo første helgen i februar, med forhåndsbooket møterom for kokkelimonke spilling. Det var en selvfølge for Live og mannen å være med på det. Og neste sommer skulle vi hjem til dem på Lillestrøm å grille sammen. " Jeg håper på en god sommer og de siste har jeg vært så dårlig", sa Live.

Takk for det du ga oss Live. Du vil alltid leve i våre hjerter. Hvil i fred!