”…..du har kreft i bukspyttkjertelen og spredningsvulster i lever! Nei, du vil ikke bli bra!”
Livet stoppet plutselig opp et øyeblikk 10. februar i år. To dager tidligere hadde Grethe nektet å ha meg hjemme lenger og "overgitt" meg til legen. Den siste måneden hadde vært fæl, med veldige smerter i magen. Greide kun å spise "Rett i koppen", bare den ikke inneholdt krutonger.
Intens prøvetaking på Sykehuset Levanger fulgte og to dager senere kom dommen. Kanskje verdens verste kreftdiagnose: Bukspyttkjertelkreft med spredning til lever.
Ca 5 % lever etter fem år. "Nei, du kan ikke opereres! Nei, du blir ikke frisk!" Farmor døde av det.
Hva som rørte seg i hodet mitt er umulig å beskrive. Hvor lang tid har jeg igjen å leve? Hvordan skal det gå med Grethe og gutta? Hun skulle hatt en nyere og tryggere bil, osv.
Ti måneder senere begynner jula og nærme seg, og jeg skal få være med på den. Det var ikke noen selvfølge det, på senvinteren i år. Ikke det at jeg tenkte på jula da, men nå når den nærmer seg, og helsa er god, er jeg glad for at jeg får oppleve den år og. Den er faktisk veldig spesiell for i år. Det er ikke så nøye om huset ikke er skinnende rent og gulvet ikke er nybonet, eller om sølvtøyet, om jeg hadde hatt det, ikke ble pusset. Det gjør ingen ting at kulda kom så fort at jeg ikke rakk å vaske vinduene til jul.
I år skal jeg feire livet. Livet jeg fikk tilbake. Livet jeg fikk i gave.
I år skal jeg feire livet. Livet jeg fikk tilbake. Livet jeg fikk i gave.
