Så ble det jul i år og da...

”…..du har kreft i bukspyttkjertelen og spredningsvulster i lever! Nei, du vil ikke bli bra!”

Livet stoppet plutselig opp et øyeblikk 10. februar i år. To dager tidligere hadde Grethe nektet å ha meg hjemme lenger og "overgitt" meg til legen. Den siste måneden hadde vært fæl, med veldige smerter i magen. Greide kun å spise "Rett i koppen", bare den ikke inneholdt krutonger.

Intens prøvetaking på Sykehuset Levanger fulgte og to dager senere kom dommen. Kanskje verdens verste kreftdiagnose: Bukspyttkjertelkreft med spredning til lever.

Ca 5 % lever etter fem år. "Nei, du kan ikke opereres! Nei, du blir ikke frisk!" Farmor døde av det.

Hva som rørte seg i hodet mitt er umulig å beskrive. Hvor lang tid har jeg igjen å leve? Hvordan skal det gå med Grethe og gutta? Hun skulle hatt en nyere og tryggere bil, osv.

Ti måneder senere begynner jula og nærme seg, og jeg skal få være med på den. Det var ikke noen selvfølge det, på senvinteren i år. Ikke det at jeg tenkte på jula da, men nå når den nærmer seg, og helsa er god, er jeg glad for at jeg får oppleve den år og. Den er faktisk veldig spesiell for i år. Det er ikke så nøye om huset ikke er skinnende rent og gulvet ikke er nybonet, eller om sølvtøyet, om jeg hadde hatt det, ikke ble pusset. Det gjør ingen ting at kulda kom så fort at jeg ikke rakk å vaske vinduene til jul.
I år skal jeg feire livet. Livet jeg fikk tilbake. Livet jeg fikk i gave.

Mistet en venn i natt

Dagen i dag fikk en trist start. Grethe kom hjem fra nattevakt, med budskap om at Live er død.
Jeg har kjent henne i en knap måned. Sjelden har jeg blitt så sterkt påvirket av en person på så kort tid. Hun hadde kreft i store deler av kroppen. Allikevel utrålte hun en optimisme til livet jeg aldri har sett maken til. Hun og mannen deltok på kurset " En del av hverandres liv" på Montebellosentret i oktober. Da hadde hun en måned tidligere fått beskjed om at legene ikke hadde noe mer å gjøre for henne og at det kun var kort tid igjen. De valgte å prioritere dette samlivskurset til tross for "dommen".

Det er så lett å bli negativt fokusert når livet tar en vending som innebærer sykdom. Jeg vet at jeg har vært "heldig" med diagnosen min. Jeg vet at sykdommen min ikke er så akutt som mange andre diagnoser. Allikevel er det lett å se på alle begrensninger og plager i stede for å holde fokus på alle positive ting i livet.

Gruppen vi var en del av på Montebello matchet så utrolig bra. Vi fikk en utrolig bra kjemi. På kveldene spilte vi "Kokkelimonke" til utrolig latter. Vi har avtalt å treffes på SAS hotellet i Oslo første helgen i februar, med forhåndsbooket møterom for kokkelimonke spilling. Det var en selvfølge for Live og mannen å være med på det. Og neste sommer skulle vi hjem til dem på Lillestrøm å grille sammen. " Jeg håper på en god sommer og de siste har jeg vært så dårlig", sa Live.

Takk for det du ga oss Live. Du vil alltid leve i våre hjerter. Hvil i fred!